Å pisse i motvind

Det finnes øyeblikk i gründerreisen som ingen ser.

Ikke lanseringene.
Ikke innleggene.
Ikke møtene.

Men de stille stundene hvor du sitter alene og tenker: Kanskje dette ikke går.

Det kan komme etter en periode med lite respons. Etter et tilbud ingen kjøper. Etter en investering som ikke gir avkastning. Eller bare som en snikende følelse av at du jobber enormt mye uten at resultatene står i stil med innsatsen.

Noen dager kan det rett og slett føles som å pisse i motvind.
Som om alt du gjør krever mer kraft enn du har, og likevel ikke gir deg fremdriften du håpet på.

Du begynner å stille spørsmål ved hele prosjektet.

Var dette egentlig realistisk?
Burde jeg valgt en tryggere vei?
Hva om jeg bare har lurt meg selv?

Det er vondt å kjenne på, fordi det ikke bare handler om en jobb. Det handler om noe du har valgt selv. Noe du har trodd på. Kanskje noe du har snakket høyt om til andre.

Å tvile på businessen kan føles som å tvile på seg selv.

Samtidig skjer det noe viktig i disse periodene.

Du blir tvunget til å se klarere.
Til å skille mellom hva som faktisk ikke fungerer, og hva som bare tar tid.
Til å justere retning uten å gi opp hele visjonen.

Det er lett å tro at gründere som lykkes aldri er i nærheten av å gi opp.
Sannheten er ofte motsatt.

Mange av de sterkeste gjennombruddene kommer etter perioder hvor motivasjonen har vært på sitt laveste. Ikke fordi man plutselig blir mer inspirert. Men fordi man blir mer ærlig.

Mer villig til å endre.
Mer villig til å prioritere hardere.
Mer villig til å stå i ubehaget litt lenger.

Det betyr ikke at man alltid skal presse seg videre uansett hva. Noen ganger er det riktig å avslutte eller skifte retning.

Men ofte handler det om å holde ut akkurat lenge nok til at noe begynner å løsne.

Å være gründer er ikke en jevn linje oppover.
Det er bølger. Perioder med fremdrift. Perioder med stillstand. Perioder med tvil.

Det avgjørende er ikke om du mister troen innimellom.

Det avgjørende er hva du gjør etterpå.