Skal du investere mer nå?
Skal du si ja til den kunden?
Skal du prise deg høyere?
Skal du tørre å satse på synlighet?
Skal du endre retning før det er for sent?

Noe av det mest krevende med å være gründer er ikke nødvendigvis arbeidsmengden.
Det er uforutsigbarheten.

Du kan jobbe mer enn noen gang før. Tenke mer. Skape mer. Ta flere initiativ.
Likevel vet du ikke helt hva som kommer inn neste måned.

Det finnes ingen fast lønningsdag som gir ro. Ingen garanti for at innsatsen du legger ned nå gir resultater med det samme. Noen perioder går ting raskt. Kunder kommer inn. Muligheter åpner seg. Du kjenner på flyt og fremdrift.

Andre perioder er stille.

Det kan føles som om alt stopper opp. Som om du står alene og prøver å få noe til å skje. Du vurderer hele tiden. Burde jeg gjort noe annerledes? Burde jeg vært mer synlig? Burde jeg tatt lavere pris? Burde jeg satset på noe annet?

Det er mye som blir sagt om det å være gründer.

Frihet. Fleksibilitet. Muligheten til å bygge noe eget. Å skape sin egen vei.

Alt dette er sant.
Men det er bare halve sannheten.

Den andre halvdelen snakker vi sjeldnere om.

Ensomheten.

Det finnes øyeblikk i gründerreisen som ingen ser.

Ikke lanseringene.
Ikke innleggene.
Ikke møtene.

Men de stille stundene hvor du sitter alene og tenker: Kanskje dette ikke går.

Det kan komme etter en periode med lite respons. Etter et tilbud ingen kjøper. Etter en investering som ikke gir avkastning. Eller bare som en snikende følelse av at du jobber enormt mye uten at resultatene står i stil med innsatsen.

Noen dager kan det rett og slett føles som å pisse i motvind.

Det er lett å begynne å måle seg. Ikke bare på resultater, men på tempo. Hvor raskt andre bygger. Hvor synlige de er. Hvor tydelig retning de virker å ha.

Du begynner å tvile.

Ikke nødvendigvis på drømmen.
Men på deg selv.

Kanskje gjør jeg noe feil.
Kanskje er jeg ikke tydelig nok.
Kanskje er jeg ikke god nok.